torsdag 19. september 2013

Ultra Trail du Mont Blanc. Del 4. Arête du Mont-Favre - Refuge Bonatti

Nedstigningen til Courmayeur er altså over 1200 høydemeter på i underkant av 9 km. I Courmayeur har vi eneste dropbagstasjon underveis. Jeg begynner å tenke over hva jeg skal bruke fra dropbagen. Jeg skal i hvert fall bytte sko. Jeg har Hokaene mine liggende å vente, og må nesten prøve om ikke disse kan gjøre at jeg tør å løpe nedover.  Mine nye Berg sko har vært aldeles utmerket å løpe i, kjenner ingen antydning til blemmer eller gnagsår. Men med litt lite demping har jeg en mental sperre mot å slippe opp nedover.

Jeg vil også bytte til tørre klær på overkroppen, satser på å starte i kortermet skjorte selv om det er tidlig på morgenen og fremdeles ganske kjølig. Det tegner å bli en ny flott dag og vi skal rett opp fra Courmayeur så jeg får nok varmen i meg fort nok. En tørr langermet skjorte skal pakkes ned og lageret med gel skal fylles opp. Det å ha denne delen av planleggingen ferdig før man kommer inn til dropbagen synes jeg at sparer tid.

Mens jeg planlegger dette nyter jeg naturen og synes at vi mister høyde alt for sakte. Jeg skjønner at den siste biten ned kommer til å bli bratt. Vi kommer til drikkestasjonen Col Checroit som ligger på toppen av alpinbakken ned til Courmayeur. Jeg tar bare en kjapp kopp med cola og stormer videre. Mange løpere sitter på benkene her og tar seg en pause. Nedstigningen til Courmayeur er for meg en ren lidelse, det går så sakte. En endeløs strøm av løpere må slippes forbi på den smale stien som bukter seg i ett uendelig antall hårnålssvinger nedover fjellsida. Stien består av veldig finkornet sand som blir virvlet opp i luften av alle løperne som passerer. Langt om lenge kommer vi ned på ordentlig vei og jeg fikk humpet meg bort til sportssenteret der dropbagen ble utlevert.

Dropbagutleveringen foregår utendørs og ved inngangen til området står en kar og roper ut startnumrene på løperne, og straks er det en som finner frem min bag og gir den til meg og sender meg videre inn i sportssenteret.

Her er det ett yrende liv. Utrolig mange som er inne samtidig her. Jeg finner meg en plass og gjør det jeg har planlagt først. Så kommer jeg på at det kan være greit å få i meg noe mat. Henter noe pasta som de servere og setter meg for å spise. Det er tørt og smaker ingenting. Tar en tur på toalettet mens jeg nå er innendørs, må stå noen minutter i kø men det går rimelig greit. Prøver å spise litt mer pasta men det er håpløst, gafler i meg litt appelsin og banan. Fyller på med drikke og setter avgårde igjen. Brukte faktisk litt over 40 minutter her, det burde jeg klart raskere.

Klokka er nesten 9 når jeg forlater sportssenteret i Courmayeur og tar fatt på veien opp mot Refuge Bertone. Etter ett flatt parti igjennom byen begynte bakkene. Her ble jeg gående å prate litt med en franskmann som jeg såvidt hilste på før start. Vi gikk sammen helt til det var slutt på asfalten da forsvant han foran meg. For første gang under løpet møtte jeg ordentlig motgang. Det var fryktelig tungt oppover, jeg måtte bare bite tennene sammen mens jeg forbannet den dagen jeg hadde meldt meg på dette tullet. Noen tok meg igjen og gikk forbi mens andre igjen gikk saktere enn meg oppover. Akkurat det å passere andre som slet enda mer enn meg var faktisk en vitamininnsprøytning og det hjalp på humøret. Det begynte å bli varmt mens jeg gikk oppover inne i skogen. Vissheten om at vi skulle få ett flatt parti når vi var oppe hjalp også, og smått om senn var jeg oppe. Fikk i meg cola og fylte vannflaskene og kom meg videre.

Selv om jeg synes jeg brukte rimelig lang tid i Courmayeur så var det mange som nok brukte mye lenger tid, for ved Refuge Bertone så hadde jeg plutselig avansert 146 plasser og var oppe på 1078. plass. Disse passerte jeg ikke i løypa!

Vi kom inn i ett parti som var meget vakkert og lettløpt, men med andre sko var det plutselig veldig ubehagelig. Oppover merket jeg ikke noe for det gikk såpass sakte men når jeg prøvde å løpe ble det bare tull. Med en annerledes såle under foten ble belastningen forskjellig og dette føltes ubehagelig. Missmotet steg og jeg var fortvilt. Jeg måtte igjen slippe mange løpere forbi meg. Det kjentes ikke ut som blemmer eller sår.

Jeg satte meg ned i lyngen og tok av meg skoene og sokkene for å sjekke. Alt så fint ut. Smurte dem godt inn med barnekrem og kledde på meg igjen. Mens jeg satt her seg det en jevn strøm med løpere forbi. Uansett måtte jeg bare prøve meg videre. Selv om jeg var fortvilet og lurte på om problemene skulle bli så store at de ville stoppe meg, så kan jeg ikke huske at jeg vurderte å bryte på noe tidspunkt underveis.

Jeg kom meg i gang igjen og det kjentes ikke så ille ut. Gikk og løp om hverandre og plutselig var jeg i gang igjen. I deilig løpsterreng bort til Refuge Bonatti var det jeg som suste forbi løpere. Merket fort at jeg torde holde større fart i nedoverbakkene takket være hoka skoene mine. Jeg var i sånt fint driv at jeg stoppet ikke på Refuge Bonatti, men sjekket inn og ut i samme bevegelse. Det var ikke langt til neste matstasjon og det var stort sett nedover.  Nå var det bare å utnytte oppturen mens den varte.

Her er ett bilde som viser den siste strekningen vi har løpt.

Her er vi i ca. 2000 meters høyde hele veien.

onsdag 18. september 2013

Ultra Trail du Mont Blanc. Del 3. Les Chapieux - Arête du Mont-Favre

I Les Chapieux spiser jeg godt og fyller opp min ekstraflaske med cola. Det er nesten 15 kilometer til neste servicestasjon, og det kan være greit å ha litt i reserve. Vi skal nå opp nesten 1000 høydemeter over Col de la Seigne og inn i Italia. Her starter vi med mange kilometer på asfalt. Faktisk så får vi 300 høydemeter på asfalt, det går ganske radig her med en kombinasjon av lett jogg og rask gange. Det begynner endelig å tynnes ut litt, her er det ikke noen køfølelse selv om det fremdeles er godt med folk i nærheten.

Ett stykke opp i dalen ser jeg at slangen med lys bukter seg stadig brattere opp fjellsida og skjønner at det nærmer seg slutten på kosen. Vi får ett lite parti med slak nedoverbakke før alvoret begynner og oppdager at mange rundt meg er i full gåmodus og går også denne nedoverbakken. På nytt bærer det oppover og også her er det greit å finne noen som holder god fart å ligge bak. Vi blir en gruppe på 5-6 personer som følges oppover, stadig passerer vi folk. Noen holder lavere tempo, mens andre sitter og tar seg en pause. Jeg avanserer 149 plasser opp til Col de Seigne, men mange av disse ble nok passert mens de spiste i Le Chapieux.

Ned til Lac Combal er det "bare" litt over 500 høydemeter, og også her går det saktere med meg der det er bratt, men her er flere relativt flate partier der jeg får løpt litt. Når vi kommer ned på nivå med servicestasjonen er det en dårlig grusvei vi løper på. Jeg taper bare 9 plasser ned her og er nå nummer 1318. Jeg får med meg at jeg ligger 2.20 foran cutoff.

Ut fra Lac Combal fortsetter vi på grusveien ett par kilometer, det er flatt. Så tar vi av veien og begynner stigninga opp til Arête du Mont-Favre. Jeg henger meg på ei ganske ung jente oppover, det går greit unna og vi passerer mange løpere. Det begynner å lysne og hodelykta blir slått av i bakkene. Selv om det går bratt oppover så er det mange kyr på beite her. Det har vært ganske kaldt gjennom natta. Jeg hører at jeg puster tungt og at det kommer en liten pipelyd når jeg trekke pusten. Typisk for kaldt vær. Selv om jeg puster tungt har jeg ingen problemer med å følge på. Jeg føler meg sterk og blir inspirert av alle de vi går forbi.

På toppen sitter det mange å puster ut. For første gang fikk jeg virkelig se utsikten fra høyden og det er slående vakkert. Jeg hadde med meg kamera, men under løp som betyr noe for meg har jeg problem med å flytte fokus bort fra løpet, derfor tok jeg ingen bilder underveis. Jeg fant dette bildet av Arête du Mont-Favre på nettet:

Som man ser er det ikke noen topp. Jeg passerte her klokka 6.37 og det hadde akkurat blitt lyst nok til å slå av hodelykta. Så om ikke bakken opp hadde tatt pusten fra meg så holdt utsikten vi fikk når vi kom over kanten på å gjøre det. Bare helt utrolig vakkert.

Vi har nå ganske nøyaktig 100 km igjen til mål. Jeg er nummer 1231. Vi skal nå ned 1200 høydemeter på 9 km, og jeg kan ikke si jeg gleder meg til dette.

tirsdag 17. september 2013

Ultra Trail du Mont Blanc. Del 2. Start - Les Chapieux

... Gå

Med nesten 2500 deltakere på start som skulle ut gjennom en relativt trang gate gikk det ganske sakte til å begynne med. Allikevel gikk det under 2 minutter til jeg nådde startstreken. Den første kilometeren gikk veldig sakte, med massevis av folk på begge sidene av gata. En helt utrolig opplevelse. Etter denne kilometeren begynte vi å få opp farta og løpet var i gang. Jeg legger ved ett oversiktskart av ruta samt høydeprofilen.


Fram til første drikkestasjon ved Les Houches er det relativt flatt, og meget folksomt. Her kommer første bakken. På høydeprofilen ser jo dette ut som en liten hump, men denne humpen er på 800 høydemeter. På høydeprofilen ser det jo ut som om vi skal opp på mange fjelltopper, men det er ikke sånn. Alle "toppene" er pass over til neste dal.

Jeg kom inn i en fin rytme og bare koste meg. Litt opp i bakken stod Jard, Anne Britt og Sharon og heiet, kjempemorsomt. Sharon tok dette bildet av meg der:

Nesten på toppen er jeg nummer 1519, men hvordan jeg lå an hadde jeg ingen anelse om underveis.

Med en gang vi begynner på den bratte nedstigninga merket jeg at dette kom til å bli tøft for lårene. Helt klart noe jeg ikke har fått trent på. Jeg gikk ned de bratteste partiene og ble forbiløpt av veldig mange. Ned til Saint Gervais taper jeg 111 plasser. Jeg hører speaker rope navnet mitt når jeg kommer inn her. Får fylt opp drikke og gafler i meg noen bananbiter og løper videre. På tur ut hører jeg speaker rope opp Einar fra Norge og skjønner at Einar er like bak.

Vi er nå nede på løypas laveste punkt, 810 moh. Nå begynner ca 23 km mer eller mindre sammenhengende stigning opp til Croix du Bonhomme. En stigning på nesten 1700 høydemeter. På veien opp dit skal vi innom både en mat- og en drikkestasjon. Det begynner å bli mørkt og jeg stopper for å finne frem hodelykta. Skifter samtidig til tørr langermet skjorte og tok fram stavene. Ikke at jeg trengte de på dette tidspunktet men jeg visste at det ville bli brattere snart, i tillegg irriterte de meg ved at de stadig slo meg på skulderen. Jeg var veldig spent på hvordan det ville bli med staver. Vannblemmer og sår i hendene, kanskje muskulære problemer da armer og skuldre ikke har fått nevneverdig med trening de siste årene. Tiden fikk vise. Hodelykta måtte brukes fra 20.30 til 6.30 altså 10 timer hver natt.

Det går slakt opp til vi er på Les Contamines etter 31 km. Her er første plassen hvor deltakerne kan få hjelp av sine eventuelle hjelpere. Jeg blir overrumplet av hvor mange mennesker det er her. Jeg får i meg litt mat og fyller igjen opp med drikke. Tiden ble tatt ved utgangen av matstasjonen og jeg har plutselig tatt 139 plasser. De fleste av disse passerte jeg nok på servicestasjonen da mange bruker mye tid på disse. Jeg har i hvert fall ikke passert så mange i løypa.

Det begynner å bli brattere og stadig mer teknisk. Men fremdeles er vi godt omringet av skog. Ett av de kjedeligere partiene. Vi kommer etterhvert opp til La Balme, her smaker jeg på det jeg kommer til å spise mye av underveis. Buljong med nudler som jeg spiser brød til. På tur ut fra stasjonen kjenner jeg meg litt kald og kler på meg jakke, hansker og lue. Nå er det slutt på skogen og ett utrolig syn åpenbarer seg, en lang, lang slange som bukter ser oppover fjellsida. Lys i fra alle hodelyktene. Etterhvert som jeg kommer høyere kan jeg snu meg å se samme synet nedover. Fasinerende.

Det er så mange løpere at man her går i kø. Vi har kommet såpass langt i løpet at løperne rundt en holder stort sett samme farta. Dermed er det bare å følge på i rekken, det går fort nok. Over toppen er ett av de aller mest tekniske partiene i hele løypa. På toppen her er jeg nummer 1381. Jeg har nå vært ute i åtte og en halv time og føler meg helt fin. Nedstigningen blir som den forrige, det går veldig sakte med meg og 77 personer passerer meg på turen ned til Les Chapieux.

Her foretar de stikkprøver av utstyret til utøverne. De har en 6-7 bord hvor det på hvert bord ligger en lapp med bilde av det som skal sjekkes ved det bordet. Vi som blir plukket ut blir henvist til ett tilfeldig bord. Jeg får på nytt sjekket jakken min. I tillegg sjekkes mobiltelefonen og min ekstra hodelykt. Dette går rimelig fort og jeg slippes videre inn på matstasjonen.

Ser at løperne stort sett er veldig konsentrert, nærmest i transe. Jeg er i kjempehumør og prater og spøker med de frivillige som lyser opp ved at noen vier dem annen oppmerksomhet enn bare for å få oppfylt sine behov.

Ultra Trail du Mont Blanc, frem til løpsstart.

Det har tatt lang tid å få skrevet denne bloggposten. Det er flere grunner til det.

Etter lange løp sliter jeg ofte med å huske de forskjellige tingene som skjedde og når/hvor de skjedde. Etterhvert som løpet kommer på avstand begynner jeg å huske mer, og det hjelper også å lese andres løpsskildringer.

En annen ting er at jeg ikke har hatt overskudd til å sette meg ned å skrive. Etter endt arbeidsdag har jeg stort sett flata ut på sofaen resten av dagen.

Nå begynner det å bli på tide å starte livet etter UTMB, og da må jeg først få skrevet litt fra løpet.

Geir og jeg kom til Chamonix på tirsdag ettermiddag ett par timer etter skjema. Vi spiste middag med Sharon, Jard og Anne Britt. Godt å treffe nordmenn, å få prata litt. Sharon og Anne Britt skulle starte på TDS tidlig neste morgen og de andre forsvant derfor ganske raskt etter middagen. Geir og jeg rusla litt rundt i byen på jakt etter en passelig plass å ta en øl før sengetid. Jeg har aldri tidligere vært i en by med en sånn utrolig mengde hoteller og sportsbutikker. Vi fant en grei pub og fikk tatt oss en øl og fant samtidig ut at disse ikke var mye billigere enn hjemme. En lang dag på reisefot er trøttende og det ble med den ene ølen før vi tusla tilbake på hotellet. Ett hotell som lå overraskende nært start/mål. Utsikten fra rommet var heller ikke ille.



Onsdagen ble brukt til å vandre gjennom messeområdet og å gjøre oss kjent i byen. Vi var begge usikre på om utstyret vårt tilfredsstilte kravene til arrangøren. Geir var rimelig sikker på at han måtte ha ny jakke og bukse. Jeg var usikker på om jakken min var god nok og jeg trengte nye terrengsko. Jeg hadde også planer om å kjøpe gel. Jeg falt for GU gel som vi ble servert under Thames path og håpet å kunne kjøpe noen av disse.

Vi fant en sekk vi kunne tenkt oss å kjøpe men den var bare til fremvisning. Jeg fikk kjøpt meg sko, gamasjer og gel. Geir fant også det han trengte. Jeg bestemte meg for å se om ikke jakken min gikk igjennom kontrollen.

Skoene var av det kjente merket Berg, fra Portugal. Jeg gikk med skoene i en dag og de føltes veldig bra.

Ellers gjorde vi ikke mye denne dagen. Om kvelden var vi og så litt på målgangen for de beste på TDS.

Tidlig neste morgen var vi på plass for å ta i mål Mona.

Ikke fullt så folksomt på denne tiden.

Torsdagen hadde ett gjøremål, startnummerutdelingen. Her var køen flere hundre meter lang, heldigvis var været strålende. Vi ble stående sammen med en hyggelig jente fra Malaysia. Vi ble fort klar over at det var de som sannsynligvis var enda mindre klar over hva de gikk til enn oss. Vi var skjønt enig om at hun ikke hadde en sjanse til å klare dette. Jeg sjekket etterpå og hun ble tatt av den første tidskontrollen.
Alle måtte ha med seg sekken de skulle bruke under løpet, ferdig pakket.

Omsider kom vi inn i sportssenteret. Første sjekk, 20€ seddel til depositum og legitimasjon. Neste stasjon, innlevering av 20€ seddel og sjekk av legitimasjon. Vi fikk med oss ett ark til levering på neste stasjon. Her skulle sekken sjekkes, dette var det jeg var litt spent på på forhånd. De sjekket ikke alt men 3-4 tilfeldige ting. Jakken som jeg var litt spent på ble sjekket og funnet OK. I tillegg ble varmeteppet(aliminiumsfolien) og lua mi sjekket. Hun ville også sjekke min heldekkende bukse(lang tights) men godtok at jeg sa at jeg ville starte løpet i denne. Etter dette var det utdeling av startnummer, dropbag, poser til brukt dopapir, egen praktisk søppel beholder som var genial til å feste klipse på sekken. Denne var glimrende til å kaste småsøppel som tomme gels. Tilslutt fikk vi en T-skjorte. Totalt brukte vi nesten 2 timer på hele prosessen. Når vi kom ut så vi at køen var eksakt like lang som når vi stilte oss i den.

Vi pakket dropbagen som ikke kunne leveres inn før løpsdagen, noe som Sharon tilbydde seg å gjøre for oss. Jeg hadde gjort valget når det gjaldt sko og det var å starte å løpe i mine nye sko og la Hokaene i dropbagen. Nå hadde vi ikke stort mer å gjøre før løpet skulle starte. Godt over ett døgn med bare venting.

Vi spiste middag om kvelden med mange av de andre norske: Jard, Anne Britt, Einar, Mona, Sharon, Geir og meg. Meget hyggelig selskap og ikke så aller verst mat.

Ideelt sett skulle man klart å holde seg lenge våken og sovet så lenge som mulig på fredagen. Løpet starter kl 16.30 og søvn kommer til å bli mangelvare. Døgnrytmen ville ikke la seg rikke på og vi var rimelig tidlig i seng.

Våknet tidlig på løpsdagen og fikk i oss en solid frokost. Stort sett alle valgene var tatt, men noen klarte vi å gjøre om på ganske sent. Vi hadde opprinnelig bestemt oss for å bruke flasker til drikke. To halvlitersflasker fremme på sekken og en tom bak i sekken som kunne fylles før de lengste strekkene. Geir ombestemte seg og gikk for blære i stedenfor. I siste liten ombestemte jeg meg når det gjaldt staver som jeg opprinnelig hadde bestemt meg for å droppe. Ett par kommentarer fra Tommy på Facebook fikk meg til å ta med stavene allikevel.

Vi fikk oss hver vår pizza som ett siste måltid. Deretter var det bare å skifte og gjøre seg klar. En god halvtime før start gikk vi ned til startområdet og fant oss en plass i skyggen for å vente.

Spent og nervøs. Det blåe som henger på sekken er drikkekoppen min. På armen har jeg ett refleksband som hadde en liten gjennomsiktig lomme der jeg hadde høydeprofilen. Matstasjonene med tilhørende cutoff-tid var avmerket. Veldig fint å ha dette lett tilgjengelig.

Starten nærmet seg og vi beveget oss inn i folkehavet. Geir ble værende bak i feltet mens jeg brøyta meg litt lenger frem. Klar, ferdig ....